Da har vi prøvd oss på lydighetsstevne og valpeshow igjen. Selv om jeg og Luna ikke har trent lydighet sammen med andre hunder så håååååååpte jeg jo at vi skulle klare fellesdekk, sølvmerke og opprykk til klasse 2. Men hun røyk ut i fellesdekken, altså i øvelse nummer to. Heldigvis var det lenge til det ble vår tur å gå på egenhånd, så jeg hadde rukket å komme over den store skuffelsen så jeg ble klar til å gå. Og Luna gikk strålende! 10 er toppscore på øvelsene, og hun fikk 9,5, 9, 9, 9,5 og 8,5. Helt til den siste øvelsen, der hun ikke hørte på avstandskommandering og vi fikk vår andre 0. Til sammen vikk vi 135 poeng og kom på 9. plass i gruppa. Altså helt på midten. Det er jo det beste resultatet vårt på en offentlig konkurranse. Det er bare så bittert at hun allerede har gjort det helt fantastisk på en uoffisiell konurranse, og jeg VET at hun er mer enn god nok til å klare alle kravene. Vel, vel, vi SKAL få det til til slutt...!

Det passet seg sånn at det var valpeshow på det samme stedet, så jeg hadde meldt på Amice også. Hun er jo en liten sjarmør og ble BIR-valp, altså best i rase. Hun fikk også veldig god kritikk:

Søt tispevalp. Fint hode og inntrykk m store og velplasserte ører. Utmerket bitt. Utmerket hals/overlinje. Gode vinkler framme og bak. God brystdybde for alder. Beveger seg med fint driv fra siden. Utmerket temperament.

Siden hun ble BIR-valp skulle hun være med og kjempe om BIG-plassering også. Og her må jeg si noe: Vi sto opp klokken 0600 i dag for å rekke å være i hallen i god tid til klokken 0800 der fellesdekken med Luna startet. Altså ALTFOR tidlig for en søndag. Amice gikk i ringen akkurat da Luna tok imot premien og plasseringen sin i LP, så min kjære mann tok på seg den æren. Men greia var at alle gruppeplasseringene ble dømt til slutt. Så vi satt og ventet 4-5 timer ekstra for å være med på gruppeplasseringen. Og Amice klarte såvidt å karre til seg en sløyfe, 4. plassen. Heder og ære og jeg hadde vært superfornøyd om det hadde skjedd rett etter at hun hadde blitt dømt på formiddagen. Men for å være helt ærlig syntes jeg ikke BIG4 var verdt å vente så lenge for. Og begge hundene var dødsslitne, og begge menneskene var dødsslitne. Men nå har vi nå denne grønne sløyfa da :)

Nå er det utrolig lenge siden jeg har blogget, rett og slett (blant annet) på grunn av den lille damen det skal handle om i dag.

For nå er det nemlig på tide at folk får bli litt kjent med Amice!

Amice har begynt å miste valpeutseende sitt, men ikke valpeoppførselen!

Amice er utorlig rask til å lære ting. Som i at hun skjønner veldig fort hva det er jeg vil hun skal gjøre. Og at hun gjør det veldig fort også, når hun lærer det inn, og jeg står der med godbit i hånda. Men likevel kan ikke Amice en eneste kommando. Rett og slett fordi Amice er verdens dronning! Og du kan da ikke kommandere en dronning til å gjøre noe som helst, kan du? "Sitt", sier jeg til Amice. Og Amice ser på meg. Hun ser på hånda mi. Og hun sier: "Whats in this for me? Ser ikke noen godbit der, du får be noen andre presse rompa si i bakken nå, for neimenn om jeg gidder".

Dessuten fortjener Amice bare det beste. Hun bryr seg ikke om det er noen møbler hun ikke har lov til å være i. "Jeg ser jo at du sitter der. Da er den tydeligvis til å sitte i, og da skal JEG også sitte der".

For livet er til for at man skal kose seg litt!

Amice er mye mer avslappet da, enn Luna. Hun stresser seg ikke opp om det skjer litt. Selvfølgelig, hvis Luna bjeffer og hopper, da må jo Amice bjeffe og hoppe litt også, men det er ingen biggie. Men det er en skummel verden å skulle være så tøff som Amice i. Ser hun noe skummelt, så løper hun rett bort til det og bjeffer. Med høy ståpels! Jeg har sett at Luna har fått ståpels kanskje to ganger i løpet av hele livet hennes. Amice har ståpels minst fem ganger om dagen. Minst. Hun får ståpels når hun leker med Luna, når hun ser en sau, en ku, en hest eller en høyball, eller hva som helst annet som burde vite bedre enn å være i veien hennes!

Og det er en ting vi må vite. Amice er ikke vår. Amice er bittelitt Luna sin, men aller mest sin egen!

I går sov Amice nesten hele natta, og våknet ikke før halv ni på morgenen. I dag fant hun ut at hun ikke kan skjemme oss bort på den måten, og har bråkt store deler av natta, og jeg var irritert lenge før jeg stod opp. Hun brukte hele morgenen til å bjeffe og herje. Så kom aldri mannen hjem fra treningstur, så jeg måtte ta med meg Amice da jeg skulle gå tur med Luna.

Så jeg skulle gå tur med en hund som ikke vet hva det vil si å gå i bånd, og en som later som om den ikke vet hva det vil si å gå i bånd, en godbitpose (for det hadde vært galskap å gå med de to sammen uten), og etter ikke veldig mange meter måtte jeg balansere to bæsjeposer også. Bånd gikk i kryss og tvers, Amice måtte plukkes opp og bæres ganske ofte, fordi det er altfor langt for henne å gå hele veien, og Luna er også inne i en "Hvordan-er-nå-det-her-igjen-jeg-trenger-da-vel-ikke-høre-på-deg-hele-tiden?-periode". Høydepunktet på turen var da vi møtte dame med hund og Luna nektet å sette seg, eller holde seg inntil meg, eller høre på noen som helst måte, og Amice stod og hoppet og spratt og bjeffet, og jeg skulle holde styr på begge to og samtidig få med meg bæsjeposene (siden det jo ikke finnes søppelkasser mer som det er lov å kaste søppel i). Jeg gikk videre med en mørk sky over hodet.

Vi klarte da å komme oss fram til målet vårt, et skogsvann. Luna hadde veldig lyst til å bade, men hun synes det er så skummelt. Da jeg kastet pinnen ut der hun ikke når bunnen mer, ble hun bare stående å pipe. Så jeg gikk ut i vannet til henne og holdt hånda mi under magen hennes og dyttet henne ut så hun måtte svømme, men uten å få følelsen av at hun sank. Når hun først begynte å svømme, glemte hun hele pinnen og tok seg en laaang runde rundt i vannet før hun kom inn igjen! Øynene hennes lyste av stolthet og en anelse skrekk! De neste gangene jeg kastet pinnen så hoppet hun rett ut i vannet og svømte og svømte! Det er stort både for meg og henne, for i fjor nektet hun til og med å vasse :) Amice kom ut i vannet til oss en liten stund, men trivdes best på land.

På hjemturen gikk Luna glad, gjørmete og fornøyd foran, mens jeg bar en sliten Amice på armen. Buksa var våt, jeg hadde sand oppover armene, og Amice drypte på t-skjorta. Hun klagde litt, før hun la det fuktige valpehodet sitt på skulderen min og jeg fikk valpeklem. Der gikk jeg våt, møkkete og med tunge armer, og kjente hvordan jeg er virkelig, virkelig glad i dem!!! Da vi kom ut på veien og satte ned Amice, gikk begge to og øvde på å gå fot, for da fikk de levergodbit. Luna gikk konkurransefot, mens Amice også var utrolig flink til å gå pent ved siden av meg og kikke opp på meg. De er nå noen skikkelig godinger tross alt ♥

Jeg tok jo Amice med på valpekurs fordi jeg syntes det var så vanskelig å trene med henne... at hun er treig og brukte lang tid på å forstå ting... og på valpekurset fikk jeg egentlig bekreftet det. Jaja, kanskje vi rett og slett bare skal ha henne til kosehund, har jeg tenkt noen ganger...

Men nå har jeg begynt et strengt treningsprogram for oss :) I stede for å få maten servert rett i skåla, så må hun jobbe for den. Det vil si hun trenes to til tre ganger om dagen. Og det går strålende! Amice har blitt mye flinkere på alle de tingene hun ikke kan, enn hun var før ;)

Hun kan nesten sitt og ligg nå, hun begynner å forstå konseptet "på plass", og hun er faktisk ganske god på favorittøvelsen sin "bli". På "bli" har jeg trekt det til å gå fem skritt unna og vente i fem sekunder før jeg går til bake og belønner. Jeg blir jo litt stolt av henne! Men det Amice er virkelig god på er kontakt!!! Og det er jo det viktigste av alt!! Og hun er ikke bare litt god, men seriøst god på å holde kontakt, så denne uka har jeg fått store forhåpninger til henne :)

I dag har vi til og med begynt å trene litt agility. Hehe, egentlig er det følg godbiten over hinder som er lagt på bakken, men vi kan jo kalle det agility. Hun har gått over hopphinder, gjennom hjul, og tunnell. A coming star ;)

Amice er fortsatt seg selv da, og har god tid til å lukte på spennende ting rundt seg!