Hvorfor akkurat Luna

Luna har nå blitt et halvt år gammel! Altså, ikke i dag, det er bare jeg som ikke hadde tid til å blogge på dagen hennes :) Så jeg tenkte jeg skulle skrive om hvorfor vi endte opp med en rase ingen av oss hadde hørt om for ett år siden. Jeg og min kjære mann har sett på hunderaser og diskutert hvilke vi har lyst på, helt siden vi ble sammen. Vi pleide å sitte på kvelden og bla i en hundebok og si at, ja, den rasen liker jeg, eller ugh, en sånn kan jeg aldri ha!

Oliver - shetland sheepdog, den første hunden min

 

Jeg har hatt en sheltie fra før, som jeg kjøpte for alle konfirmasjonspengene mine. Desverre ble han veldig syk og måtte avlives... Han var en skjønn hund, men han var veldig raseutypisk, så jeg ville ikke ha en til. Det ville ikke bli det samme uansett. Dessuten må jeg innrømme at det var litt for mye jobb å holde pelsen i orden. Men en dalmatiner, det ville jeg ha! Og min kjære mann ville ha en beagle. Så vi pleide å erte hverandre med hvilken av rasene vi skulle ha først! Vi kikket på hunder når vi gikk tur og sa: oooh, den hunden er kul, en sånn vil vi ha! Men vi kom egentlig ikke noe nærmere drømmehunden... ikke før vi kjørte tog til flyplassen og så verdens søteste valp på armen til eieren. Jeg gikk bort og spurte hvilken rase den var, og mannen svarte welsh corgi pembroke. Min kjære mann hadde aldri hørt om den, så jeg sa jeg skulle vise ham når vi kom hjem. Og jeg slo opp i hundeboka og viste ham en av de sidene vi hadde pleid å bla forbi. Vi begynte å lese om rasen, og vi likte den bedre og bedre begge to. Jeg brukte time etter time på nettet med å lese om welsh corgiene. De var perfekte! Vi ønsket oss en hund vi kan bruke til lydighet og agility, en som liker å kose på fanget, er oppmerksom, leken... Dette skriver de om corgiene:

For oss som fullstendig har fallt for denne rasen er saken klar, det er ingen ved siden, det er ingen over. Corgien har dessuten vist at den duger til det meste, den er i lydighets, utstillings og agility -ringen, den gjeter kuer og hva annet som måtte komme i dens veg, den er effiktiv på spor, men har heller ikke noe problem med å være en ekte ”sofagris”.

En Corgi kan være en fabelaktig familiehund – for den rette familien. Husk bare på at de er smarte, sjefete og har høy intelligens, sterk rettferdighetsans og kan til og med ha sans for humor. De er lettlærte, på godt og vondt.

Synes du det er moro å arbeide med en hund med egne meninger og som kan tenke selvstendig, så vil du raskt bli som oss andre - fullstendig fortapt.

Hvis du er på jakt etter en menneskeorientert hund, finnes det ikke noen bedre. Så skaffer du deg en Corgi, vær forberedt på at denne hunden vil trenge deg. En Corgi er ikke som hvilken som helst annen hund i huset, men en virkelig kamerat som trenger ”å prate”. De fleste gjør virkelig det, lager alle slags merkelig lyder som noen gang kan høres ut som lett knurring til små hvin som forteller at nå trenger de litt kontakt, oppmerksomhet eller kos.

(hentet fra rasesiden til norsk welsh corgi klubb - corgi.no)

Vel, etter å ha undersøkt mye rundt rasen så var vi ikke i tvil lenger. Det var en corgi vi måtte ha! Begge to liker cardigan litt bedre enn pembroke (selvfølgelig!). Så vi tok kontakt med en oppdretter i Sverige. De skulle ha valper rett etter at vi hadde tatt over huset vårt, og vi endelig kunne ha hund igjen. Vi var kjempeheldige og fikk kjøpe en superskjønn valp av dem. Vår lille, helsprø Luna! Jeg har tenkt mange ganger etterpå: tenk om vi hadde kjørt bil og ikke tog den dagen. Da hadde vi aldri oppdaget rasen, og det hadde ikke blitt noen liten sort og hvit gal valp, som passer så perfekt inn hos oss!

Luna, den første dagen sammen med oss