Alt sammen

Elg på tur og redd hundeeier

Detaljer

Opprettet den tirsdag, 26. oktober 2010 14:32

COM_CONTENT_PUBLISHED_DATE_ON

Skrevet av Fru S

Jeg og ei venninne gikk tur med Luna i dag. Vi bestemte oss for å gå i skogen, for det er så fint. Men det er litt vanskelig å gå med langline gjennom høye busker og strå og trær, så da vi hadde kommet av vegen, så slapp jeg løs Luna. Det har alltid gått fint før. Hun pleier ikke å stikke mer enn 20 meter unna, og stopper alltid og ser hvor jeg blir av. Og hvis jeg har syntes hun har gått litt langt, så har jeg gjemt meg bak en busk, og hun har kommet for å lete med meg.

Vi hadde ikke gått veldig langt inn i skogen før vi kom til turens høydepunkt. Vi kom til en lysning, og litt borte i åpningen stod det en elg!! Den stakk av når den merket oss, men det var fantastisk :) Det er første gangen jeg ser elg på tur! Jeg har jo sett gjennom bilvinduet mange ganger, men det er litt mer spesielt ute i naturen sånn! Det virket ikke som om Luna merket den.

 

Så kom turens absolutte nedtur. Vi fortsatte gå tur. Men da jeg snudde meg så hadde Luna løpt langt opp i en skråning med høye busker. Jeg ropte på henne, og hun begynte å løpe nedover mot meg, så jeg fortsatte å gå litt videre. Da jeg snudde meg igjen noen sekunder senere var Luna helt borte. Ingen bevegelser i buskene. Ikke en lyd å høre. Jeg ropte og ropte, ingen bevegelse og ikke en lyd. Hun var helt borte i mange minutter, og jeg ble skikkelig redd. Så for meg ulv som snek rundt i buskene og spiste min lille Luna og snek seg vekk igjen. Hun fortsatte å være borte. Da jeg begynte å få panikk og begynte å tenke på hvordan i all verden jeg skulle si ifra til min kjære mann at jeg hadde klart å miste Luna, da hørte jeg bjeff laaangt borte i skogen (noe som vil si langt opp en bratt, bratt skråning). Jeg løp gjennom buskene og opp skråningen, og langt oppi der satt Luna ved en veltet trestamme. Heldigvis lot hun meg fange henne. Og jeg bar henne hele veien ned igjen, siden jeg hadde lagt igjen langlina da jeg begynte å leite etter henne på ordentlig. Jeg var helt skjelven, og så utrolig letta! Ikke noe mer løpe løst etter det igjen nei. Det hadde vært helt forferdelig å miste henne.

Ikke skrem meg igjen, Luna. Jeg kan ikke miste deg.

 

Vi fortsatte å gå lang tur etter det. Det var så fint ute, deilig sol og ikke så altfor kaldt. Så vi stakk ned til nabohestene og hilste på dem litt. De er så fine! Luna har alltid syntes de er litt for store for hennes smak, så hun har holdt seg litt unna. Men da jeg løftet henne opp i dag så ville hun hilse. Og hun hilste slik hun alltid gjør: ved å sleike de på nesa :) Hehe, hestene satte ikke like stor pris på det.